Aller først kan vi jo slå fast at det ikke fins noe i bibelen som heter jule-evangeliet. Det som omtales som jule-evangeliet er Lukas evangelium kapittel 2, 1 – 20. Bibelen forteller heller ikke noe som helst om julefeiring, eller feiring av Jesus. Ordet jul fins heller ikke i bibelen. Den tidlige kirken feiret da heller ikke jul, det er en tradisjon som har kommet til i ettertid.
De eldste av våre juleskikker stammer fra de hedenske festene – skikker som i hovedsak dreier seg om mat og drikke, feks juleøl. Fra Harraldskvadeti i heimskringla har vi den eldste skriftlige referansen til julefeiringen. Skalden torbjørn Hornkløve diktet dette til ære for Harrald Hårfagre en gang før år 900 etter vår tidsregning (evt.)
Norrøn:
Úti vill jól drekka,
Ef skal einn ráða,
Fylkir enn framlyndi
Ok Freys leik heyja;
Moderne norsk:
Jule drikker han ute
om han ene får rå,
den framlynte fyrste
og leiker Frøys leik;.
Litt før jul så dumpet jeg tilfeldig innom en blogg hvor jeg leste en post hvor en etter beste evne forsøkte å hevde at jula og de element vi forbinder med jul har kristen bakgrunn. I mine øyne var det et relativt dårlig forsøk, selv om en del bærer preg av å erkjenne en del faktiske feil ved det som legge til grunn for den kristne julefeiringen. Julefeiringen slik vi kjenner den i Norge er et resultat av synkretisme (religionsblanding), hvor man har satt sammen ulike elementer fra førkristen tradisjon/religion, og kristendommen.
De som ikke er kristen, har kanskje opplevd å få spørsmålet «hvorfor i alle dager feirer du jul, du er jo ikke kristen?» Dette er et historieløst spørsmål, og i mine øyne er det en trist illustrasjon på noe som minner litt om historeforfalskning.
For det første er det ikke mulig å fastslå dato, eller årstall for Jesus fødsel ut fra bibelen. Vår tidsregning ble “oppfunnet” av munken Dionysius Exiguus i år 525 evt. (noen steder nevner år 533 evt.) Professor Joseph A. Fitzmyer ved “Biblical Studies at the Catholic University of America” medlem av “Pontifical Biblical Commission“, og tidligere leder av “Catholic Biblical Association” – skriver følgende om Jesus fødsel i den katolske kirkes offisielle kommentar om det nye testamentetii : – “til tross for at vi ikke kan fastsette årstall for Jesu fødsel, så kan vi med sikkerhet si at det ikke skjedde i år 0. Den kristne tidsregningen er basert på en feilaktig utregning av Dionysius Exiguus”
Jesus fødselsdag
Det tidligste skiftstykket som omtaler noe som kan tolkes i retning av Jesus fødselsdag iii, er datert 200 evt.. Clement av Alexandria nevner da datoen 20. mai. – 19. og 20 april er nevnt av andre. Dersom man tar utgangspunkt i bibelen og beskrivelsene i Lukas evangeliet, så må man ut fra beskivelsen av hyrdene konkludere med at dette ikke fant sted om vintereniv v. Det er svært lite sansynlig at gjeterne sov utendørs på denne tiden av året.
De tidligste kristne feiret Epiphania vi, det er gresk og betyr “tilsynekomst” eller “åpenbaring” . Det er den eldste av alle kristne festdager og den ble feiret til minne ikke bare om Jesu fødsel, men også om hans dåp i elven Jordan. Datoen for denne feiringen var 6. januar.
Da kirken i Roma på 300-tallet flyttet denne datoen til 25. desember, så var det ikke alle som gikk med på dette. Menigheten i Jerusalem innførte ikke disse forandringene før etter år 450, og den Armenske, den Ukrainske og den ortodokse kirken lengre øst har aldri gått med på denne endringen. Her feirer man fremdeles jul den 6. januarvii. Flere hevder altså helt feilaktig at årsaken til dato for julefeiring i øst har sammenheng med den gregorianske kalenderen.
6. januar er da også 13. dags jul, eller de hellige tre kongers dag, eller Epiphaneia som er det opprinnelige navnet. Erkebiskopen i Konstantinopel, John Chrysostomviii, bestemmer i år 387 at 6. januar, som nå var blitt en ledig helligdag pga flyttingen til 25. desember, skulle brukes til å feire de vise menn som kom med gaver til Jesus.
De 12 hellige dager (egentlig 12 netter og 13 dager) fra Romerrikets Saturnalia som var fastsatt ved lov fra år 47 fvt. passet på en «merkverdig» måte inn i det hele, og fra nå av var dette de 13 juledagene. Disse dagene ble offisielt tatt opp som en del av den kirkelige feiringen under konsilet i Tours i år 567. Her bestemte man også at advendt skulle være en tid for faste og forberedelser. Den føste kjente beskrivelsen av slike forberedelser har man fra Saragossa i år 380 evt., hvor det slås fast at ingen fikk være fraværende i kirken. Den første helt sikre henvisningen er fra synoden i Lerida i 524. Advent ble da sagt å være starten på kirkeåret, og tidligere nevnt, så ble dette offisielt i år 567.
Tor Åge Bringsvær skriver mer om 13. dag jul her. http://web2.gyldendal.no/toraage/artikler/helligetrekonger.html
25. desember
Det er ingen tilfeldighet at man i kristendommen har lagt Jesus fødselsdag til den 25. desember. Det fins flere førkristne fester som ligger rundt tiden for vintersolverv. I det nordlige og germanske Europa feiret man jul og i sør feiret man Saturnaliaix og Dies Natalis Solis Invict. Mange av de tidlige religionene tilba sola, og feiring av denne livgivende kraften var en del av religionene.
Jeg har ennå ikke funnet noen som på en god måte beskriver alle faktorene som spiller inn i forhold til denne datoen, men opp gjennom historien har det vært gjort en rekke endringer. Jeg skal forsøke å peke på noen av dem. Hvis noen har kommentarer, rettelser, referanser til kilder, m.m., så er jeg takknemlig for innspill.
En av de aller første sikre kildene for 25. desember har vi fra erkebiskopen i Konstantinopel (øst-kirken), John Chrysostomx, som i år 386 (noen nevner 387) fastsatte 25. des som Jesus fødselsdag på den julianske kalenderen. Fra før av feiret man «Dies Natalis Solis Invicti», eller fødselen til den ubeseirede sol. I dette begrepet lå det egentlig flere solguder, slik at på den 25. desember så feiret man flere solguder, El Gabal (den syriske solguden), Sol (verneguden) og Mithras.
Da keiser Julius Caesar innførte den julianske kalenderen i år 46 før vår tidsregning (fvt.), så passet 25. desember godt overens med vintersolverv, men i løpet av århundrene så har denne datoen forandret seg. Årsaken til at vintersolverv flytter seg er forskjellen i lengden på et kalenderår og et tropisk år. Da pave Gregor IIIV i år 1582 bestemte at kalenderen skulle reformeres, så hadde vintersolverv flyttet seg til 12. desember. Pave Gregor IIIV tok utgangspunkt i 325-konseliet i Nikeaxi, og gikk dermed glipp av de tre dagene som hadde påløpt mellom år 46 fvt. og 325 evt. Dermed havnet vintersolverv på 22. desember, og ikke 25. desember som tidligere.
Saturnaliaxii er en annen førkristen feiring som ligger til tiden rundt vintersolverv. Saturnalia ble introdusert rundt år 217 fvt., og ble gjort for å øke borgernes moral etter et knusende nederlag mot phunerne (Karthago). Hannibal (han med elefantene) hadde nok en liten finger med i spillet her. Feiringen av Saturnalia varte fra 17. desember til 23. desember. Den 23. desember gav man også gaverxiii til hverandre, ikke ulikt det vi gjør i dag.
Jul og Christmas
Her i Norden har vi beholdt det gamle navnet på høytiden, Jul. Hvor ordet stammer fra er man ikke helt sikker på, men det fins flere teorier på dette. Tidligste bruken av ordet man kjennet til er slutten av 800-tallet. Første gang ordet jul er nevnt i skrift er i diktet Haraldskvæda av hirdskalden Tormod Hornklove, der det er tale om “at drikka jol a midjum vetri uk skola til ars ok fridar.”xiv Dette kan oversettes til noe slik som “Ute (på havet) vil han (kongen) drikke jul… og ta opp Freys lek.“
Det er ikke enighet om hva ordet egentlig kommer av, og det er flere teorier på dette. Men ingen av disse har kristne røtter slik som christmas. På gammelengels er ordet for Jul Cristes Maesse. Tidligste daterte bruk av dette ordet er år 1038. Fra 1131 finner vi Cristes-messexv. Det vi med sikkerhet kan si er at ordet jul ikke har noe med kristendom å gjøre.
Lussi langnatt
Vi har også mange eksempler på hvordan kirkens helgendager overtok plassen for eldre forestillinger. Luciafeiringen er et godt eksempel på det. Natten til 13. desember ble regnet som årets lengste og mørkeste. Å ferdes ute den natten var ingen spøk, hverken for mennesker eller for dyr, den hadde noe skummelt over seg. Lussi var tenkt som en kvinne, oftest ond, en slags kvinnelig demon som kom kjørende eller ridende om natten. I Norge var natten spesielt farlig, for tradisjonen sa at i denne natten drev de avdødes ånder, Åsgårdsreien, sitt spill.
Utover i middelalderen ble lussetradisjonen blandet med den kristne Lucia-legenden. Her ble navnet tolket som av lux = lys, og lys ble brukt i feiringen. Den mørkeste og lengste natten ble omformet til en lysfest knyttet opp mot legenden om den unge kvinnen Lucia som led martyrdøden på Sicilia ca år 300. I Norden ble det gjort vesen av at hennes helgendag falt i desember, og hun ble knyttet til vintersolhverv og lysfeiring.
http://www.forskning.no/Artikler/2002/desember/1039614833.67
Nissen
Hva så med nissen? Ordet som vi bruker her hjemme kan ikke kobles mot kristendom på noen som helst måte. Den tradisjonelle norske eller nordiske nissen xvi xvii er ikke den samme som Santa Claus eller father Christmas. Pga komersiell og kulturell påvirkning så har nok vår nisse blitt mer og mer lik den amerikanske nissen som ble lagd av Haddon Sundblom i 1931 for Coca Cola. Nissen (han som sier HO HO HO) som barna kjenner i dag er nok en blandingsrase som er resultat av evolusjon. Litt fra St Nicolas, litt fra den nordiske nissen (Sundblom) og en del amerikansk komesrialitet.
Juleribbe
Å spise kjøtt fra gris til jul kan spores langt tilbake i tid, og man mener at dette kan ha sammenheng med ofring til ære for Frøy og grisen Gullinbuste.
Julebukk
Julebukk er et begrep med røtter i norrøn juletradisjon og bondekultur. Julebukk var dels navnet på den geitebukken som ble slaktet til jul, antakelig for å få et godt år, dels navnet på en halmfigur som fremdelses i dag brukes som julepynt. En av de hedenske julelekene var julebukk. Julebukken er trolig en overlevering fra den tiden da man dyrket guden Tor, siden julebukken av og til ble utstyrt med en trehammer, og leken gikk ofte ut på at en død bukk ble levende igjen, slik som bukken til Tor ble. xviii I Finnland så kalles julenissen for “joulupukki”, noe som betyr Julebukk…
Juletre
Dette er en tradisjon som ikke kom til Norge før på slutten av 1800-taller, men det ble ikke vanlig her før på litt utpå 1900-tallet. Man antar at juletreet har sine røtter i europeisk førkristen kultur. Da som symbol på det eviggrønne og fruktbare. Det trekkes også linjer mot Irminsul, Tors eik og Yggdrasil xix
Andre mener at tradisjonen med det eviggrønne tre stammer fra Nimrod og det gamle Babylon. Nimrod er omtalt som en meget ond person, og i enkelte kristne miljø mener man at dette er satan. Etter Nimrods død, grunnla Semiramis (Nimrods mor og kone!) en falsk Messias som senere ble anerkjent av mange hedenske relgioner. Hun påsto at et full-vokst eviggrønt tre sprang ut fra en død trestubbe, dette symbolisere nytt liv hos den døde Nimrod. På hans bursdag, ville Nimrod besøke det evigrønne treet og etterlate gaver ved det. Nimrod hadde bursdag 25. desember.
I bibelen er Nimrod såvidt nevnt, men i andre skrifter som ikke ble tatt opp som en del av bibelen er han ofte omtaltxx xxi xxii. I bibelen (Jeremia10, 2-4) kan man lese følgende:
Så sier Herren: Dere skal ikke lære dere å gå folkeslagenes veier og ikke frykte tegnene på himmelen selv om folkeslagene frykter dem. For folkenes skikker er tomme. De hugger et tre i skogen, en håndverker lager det til med øks de pynter det med sølv og gull, de fester det med nagler og hammer så det står støtt.
Her advarer altså bibelen mot bruk av et tre som hugges i skogen, festes til en fot, og pyntes med sølv og gull, trolig med henvisning til hedenske ritualer og tradisjoner.
Juløl
Juleøl har stått svært sentralt i julefeiringen siden hedensk tid. Da drakk man jul, det var en rituell minnedrikking av juleøl. Man drakk til ære for de norrøne gudene og døde venner. Først drakk man Odins skål for seier og makt til kongen, så kom Njords og Frøys skål for godt år og fred.
Mange drakk en skål for Brage etterpå. Dette er var en helteskål – en skål for den gjeveste, og ved denne skålen var det skikk å avgi løfter om storverk.
Hvor sentral del av julefeiringen juleølet var, får man godt illustrert ved å se på eldre primstaver. Julas start var symbolisert med et drikkehorn som vendte opp. Mens et drikkehorn som vendte ned symboliserte slutten på jula.
Håkon den gode (sønn av Harald Hårfagre, 918 – 961), ble sendt til England av faren da han var 10 år gammel for å gå på skole og oppfostres av kong Adalstein. Håkon ble skolert i statsmannsskikk, militær ledelse, politisk strategi og kristendom. Da Håkon vendte tilbake til Norge hadde han ambisjoner om å kristne landet, og han hadde med seg en egen biskop. Fra sagaen om Håkon kan vi lese følgende:
“Kong Håkon var en god kristen da han kom til Norge. Men hele landet var hedensk, og det var mye bloting blandt mange stormenn, og han trengte vel tl hjelp og vennskap hos folket, og derfor valgte han å la det være hemmelig med kristendommen, men holdt da søndager og fredagsfaste. Han gjorde det til lov at jula skulle ta til på samme tid som hos kristne folk, hver mann skulle holde øl av ett mål malt, eller også legge bøter, og helg skulle holdes så lenge ølet varte. Før hadde juleholdet tatt til hokunatt, det var midtvintersnatt, og så holdt de jul i tre netter. Han tenkte seg at når han hadde fått fast fot i landet og hadde lagt hele landet trygt under seg, så ville han komme fram med budet om kristendom. Han gjorde det først slik at han lokket de menn som var hans beste venner, over til kristendommen, og fordi han var så vennesæl, var det mange som lot seg døpe, og andre holdt opp å blote. Han var ofte lange tider i Trondheimen, for der lå landets største styrke. Da nå kong Håkon trodde han hadde fått støtte nok av noen stormenn til å få fram kristendommen, sendte han bud til England etter en biskop og noen andre prester, og da de kom til Norge, gjorde kong Håkon det kjent at han ville by kristendom over hele landet. Møringene og romsdølingene sa de ville gjøre som trønderne. Kong Håkon lot nå vie noen kirker og satte prester til dem.”
I ettertid er historien om Håkon skildret slik at han gikk tilbake til norrøne skikker, årsken til dette er trolig de detaljerte beskrivelsene i heimskringla. Håkon var i Trøndelag og besøkte Sigurd jarl. Han var med Sigurd og møtte høvdingene i trøndelag, først på Frostatinget der han kom i krangel med med høvdingene. Så kom Håkon til høstblotet på Lade, der han drakk Odins skål, men han fikk sneket seg til å gjøre korsets tegn over drikkehornet. Men på juleblotet på Mære (Sparbu NordTrøndelag) gikk det helt galt, da han måtte drikke alle skålene uten korsets tegn, og til og med spise noen biter med hestelever. Dette blir av sagaforfatterne tolket som at han hadde frasagt seg kristendommen.
Fra historien om Håkon den gode ser vi hvor sterkt midtvintersblotet var befestet, og i Snorres saga kan vi lese følgende:
Han gjorde det til lov at jula skulle ta til på samme tid som hos kristne folk, hver mann skulle holde øl av ett mål malt, eller også legge bøter, og helg skulle holdes så lenge ølet varte. Før hadde juleholdet tatt til hokunatt, det var midtvinternatt…
Det var først med Olav Tryggvason at man greide få å slutt på blot og drikkeoffer. Eller rettere sagt, kirken godtok drikkelaget ved å godta at man kom sammen i navnet til en helgen. Kirken overtok mye av hedenske skikken, og videreførte den som sin egen.
Den rituelle øldrikkingen var altså en viktig del av den norrøne julefeiringa. Skikken var så hard befestet at det var umulig for kongen å få stormennene til å gi den opp, og således levde den videre i kristen tid. Dette kan vi lese om i kristenretten i den eldre Gulatingsloven, og i tilsvarende påbud i den eldre Frostatingsloven. Alle bønder som hadde seks eller flere kyr skulle brygge juleøl og holde julegilde. Det var bestemt at det til jul skulle brygges øl av ett mål malt for hver som bodde på gården, og at julen skulle vare så lenge ølet rakk. En annen bestemmelse gikk ut på at det skulle brygges øl av en mengde malt som tilsvarte vekten av husbonden og husfrua. Dersom vekten av husbonden og husfrua var omtrent160 kg tilsvarer dette 1000 liter øl. Straffen var hard for dem som ikke brygget øl til jul.
I Olav den helliges saga kan vi lese flere steder at Olav truer bøndene på livet for å få dem til gi opp det tradisjonelle juleblotet. Her er et stykke fra del 3 av sagaen:
“Kongen klagde på bøndene, og sa de hadde hatt midtvintersblot. Olve svarte og sa at bøndene var uskyldige i dette. Vi hadde julegjestebud, sa han, og samdrikkelag rundt omkring i bygdene. Bøndene lager ikke til så knapt til julegjestebudet at det ikke blir mye til overs, og det holdt folk på å drikke lenge etterpå, herre. Mære er et stort sted, og der er det store hus, og det er store bygder omkring, og folk synes det er moro å drikke mange sammen der.
Kongen svarte ikke stort, men han var nokså stiv, han mente han visste noe annet og sannere enn det de nå kom med. Kongen sa bøndene kunne reise hjem igjen. Jeg skal nok få greie på hva som er sant, sa han, enda dere nekter og ikke vil gå ved det. Men hvordan det nå har vært hittil, så gjør iallfall ikke slikt oftere.”
